Min hektiske julefred med hale.
av Synne Larsen Mariussen

Vinnertekst i juleskrivekonkurransen 2014!




Jeg har en hund. Eller rettere sagt, familien min har en. Pinscher, rødbrun, halvannet år og nasjonal mester i både klaging og i stjeling av oppmerksomhet. Det er ikke det at jeg ikke liker Aiko, for det gjør jeg for så vidt, det er bare det at jeg var i mot å få hund i utgangspunktet da vi «stemte» over det for omtrent to år siden. Nå, etter halvannet år med en krabat som alltid skal ha oppmerksomhet, har jeg begynt å innse at jeg liker gutten. Det er dog ikke alltid så lett å huske, når han trekker i båndet på tur, tygger i stykker strikketøy eller klorer hull i den nye strømpebuksen min. Igjen. Men så er han jo en så god gutt også. Tasser seg bort til deg i sofaen og krøller seg rundt halsen din, eller holder armer og skuldre fast med potene sine og krever at du skal bry deg om bare ham.

Julen sniker seg sakte men sikkert inn i huset hjemme hos oss, og om den etterlengtede freden som gjerne følger med også kommer, er noe usikkert. For selv om Aiko allerede har opplevd sin første jul, er jeg like spent i år. I fjor virket det nemlig ikke som om han forsto resten av familiens ønsker om å ha en rolig og hendelsesløs juletid. Nei, for Aiko skal leke med ti år gammel, hjemmelaget julepynt alle er svært glad i. Han skal pipe seg til turer ut, fordi han foretrekker det framfor bjeffing og uling. (Jeg tror han kompenserer for at jeg egentlig ville ha en fugl). I tillegg skal han skal dytte deg ut av sofaen for å leke og beslaglegge bøker, for ja, Aiko tar tak i alle forstyrrende elementer som tar oppmerksomheten fra ham og kaster det fra seg. Det var jo meg du skulle se på nå, meg, meg, meg og meg!

Så var det juletreet. Hos oss er det tradisjon at vi barna – som for øvrig ikke er barn lenger, men unge voksne – legger oss tidligere lille juleaften, slik at våre foreldre får pynte treet i fred. Julaften morgen kommer tre, små engler med bustete hår og stjerner i øynene sammen ned trappen og får se hvor fint de har pyntet treet på samme måte som alle andre år… Så kommer hunden. Et tre! Bare til meg! Å lykke! Så følger en lang rekke av hunderitualer som snusing, slikking, spinning rundt sin egen akse på glatt stuegulv, boffing, piping; alt sammen med en stadig manglende forståelse av hvorfor treet ikke hopper ut av juletrefoten og blir med på leken. Det eneste han ikke har gjort, foreløpig i alle fall, er å tisse på treet. Fordi han må gjøre det på alle andre trær (og lyktestolper selvsagt) som befinner seg utendørs, er jeg en smule usikker på om vi kan stole på ham. Spesielt med tanke på hvor lang tid det tok å få ham renslig.

Så var det julematen. Vår kjære gutt er selvsagt altetende, og spiser ikke utelukkende klær, garn, kvister, magasiner, viktige papirer, julekort, fjernkontroller og nye mobiler (dessverre ikke gamle), han sluker selvsagt også nesten alle typer mat, både hans egen og vår.

Hver gang vi spiser middag (eller hvilket som helst annet måltid for den saks skyld) er Aiko overbevist om at maten er til ham. Enten venter han under bordet på at noen skal «miste» noe, eller så sitter han på benken vi har bak spisebordet og lener seg så langt fram at han nesten har snuta i tallerkenene våre. Et par ganger har han falt av benken. Jeg vet dette ikke høres helt bra ut, men da ler vi godt alle sammen. (Her må jeg legge til at han er en svært stolt hund, og tåler dårlig at vi ler av ham. Dessverre gjør det fornærmede uttrykket i ansiktet hans situasjonen enda morsommere, og vi renner utover bordet i latterkrampe)

Likevel viser han til min store skuffelse veldig liten interesse for grønnsaker. Jeg er nemlig vegetarianer, og mine spede forsøk på å få ham som alliert ved å spise et par linser eller en bønne, har alle vært forgjeves. Noe som bringer meg til min mørke hemmelighet: jeg liker ikke bønner(!). Jeg gjør stadige tapre forsøk på å få dem i meg, men uten hell. Da hadde det vært fint om den lille støvsugeren kunne slafse diskré i seg bønnene under bordet. «Men Aiko, da! Hvor fikk du tak i den! Det var ikke din mat!» Urettferdig? Kanskje. Men når man har hund, må man være konsekvent.

I jula har vi i tillegg pepperkaker, peppernøtter og andre julekaker uten pepper i stående fremme hele tiden. Da er det ikke vanskelig å forstå at fristelsen kan bli for stor for en liten støvsuger. Faktisk er han overraskende god til å plukke opp alt rusk og rask på gulvet vi ikke gidder å plukke opp selv. Problemet med vår kjære lille gutt, er at han også støvsuger benker, bord, hyller og vesker. Nå har det seg sånn, at han mangler refleksjonsevne, og er dermed ikke klok av skade, som man sier. Dette innebærer at han ørtende gang blir like overrasket som tidligere over at pepperkaker er sterke eller at peppernøtter er harde å tygge. Det gjenstår å se om han kjenner igjen sine gamle fiender denne jula. Jeg er pessimist av natur og holder en knapp på «nei» som forøvrig må være det ordet jeg har sagt til ham flest ganger.

Det kan jo tenkes hvordan det går når vi utpå julekvelden kommer til presangene. Uttrykket «jul og bursdag på en gang» er ikke i nærheten av å beskrive hvor glad Aiko blir da. Og da snakker jeg ikke om selve gavene, men det som er surret rundt dem. SNOR! Som Aiko kan rive i stykker på rekordtid og jage rundt i stua med racerbilfart. Når han en gang blir ferdig med en, så kommer det jo en ny! Jeg husker i fjor hvor bekymret vi var for at Aiko skulle være i veien og mase på oss når vi skulle åpne gaver. Bekymringene visste seg med en gang å være meningsløse, for å si det mildt. Kvelden toppet seg da mammaen og søsteren min gav ham et par bitte små converse til å leke med, i en størrelse så liten at jeg ikke trodde det fantes så små. Vi sparte den ene, og den andre skal han få i år. Vi gleder oss veldig til det, og håpe det opptar ham hele kvelden. For øvrig har jeg nylig lest at hunder ikke skal få gavebånd. Det er visst noen giftige greier i det som er farlig for hunder. (Stille panikk).

Vår kjære lille gutt forstår jo ikke hvorfor alt går tregere i jula og alle vil være inne og spise mat så å si hele tiden. Ikke forstår han hvorfor ikke han også får, og ikke forstår han hvorfor han ikke får lov til å rive ned juletreet. Og han forstår hvert fall ikke hvorfor han ikke får lov til å akkompagnere med piping når vi synger julesanger rundt treet. «Stille natt. Nei, Aiko! Hellige natt. Fy!» Men nå kan jeg nesten ikke skrive mer, for Aiko forsøker å ta fra meg pc-en min. Men hallo! Se på meg, da Synne, hallo, jeg vil uuuut! God jul til dere alle, hilsen Synne og enmannspipekoret.


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)