Referat fra ULFF's
Sjuårsfeiring
- og om det å komme hjem etterpå.
av Gro Jeanette Nilsen




- I ettertid kan en lure på enkelte tilfeldigheter som oppstår...

Begivenheten skulle feires lørdag 18. oktober 2008. Det var planen. Det skulle imidlertid vise seg at dagen ikke passet så bra likevel, ikke for noen av oss. Flere var bortreist, noen var syke. Noen av oss bestemte oss for å ta tirsdagen til hjelp, og spise ute den dagen i stedet.

I ettertid er det nesten så jeg begynner å lure på om det var en mening bak det hele. Det var tirsdagen som passet, ingen andre. Også i forhold til den dagen ble det skjøvet rundt på tidspunkter, fra først et planlagt oppmøte klokken 18, til deretter å fremskynde møtet til klokken 17, etter som noen kom rett fra jobb og ellers måtte ha ventet lenge i Oslo.

Det var en fin høstdag, jeg husker de fine fargene rundt meg. Kanskje sanseinntrykkene fra den spesielle dagen ble ekstra sterke i ettertid. Taxien kjørte meg dit jeg skulle; til Shalimar Tandoori, selvsagt. Det begynner å bli en vane, men jeg liker meg der. Og etter som det ikke kom opp så mange konkurrerende forslag, endte vi på den pakistanske restauranten. Maten var fabelaktig som alltid, og det ble en koselig ettermiddag. Den pakistanske maten og det saftige nan-brødet og god drikke, sammen med den sterke maten henger fremdeles igjen når jeg tenker tilbake på den ettermiddagen og kvelden. Det er nesten rart - ingen kunne jo ane utfallet av kvelden. Det skjedde ikke noe galt ute - heldigvis. Jeg kom imidlertid hjem til en blokk i sjokk. Det krydde av politi, ambulanse og pressefolk. Jeg forsto ingen verdens ting. Var det brann? (Uten brannbil? Ikke særlig sannsynlig) Eller hadde det vært innbrudd noe sted?

Blokken var blitt ranet. Ranerne hadde gått fra dør til dør, og utgitt seg for å være fra E-verket. Min nærmeste nabo var ranet, men det stoppet ikke der. En annen av nabodamene i samme etasje var også ranet, og døde av sjokkskadene! De trodde først hun var drept, men det viste seg visst og ikke stemme, men kall det hva du vil; det sier seg selv at man ikke kan skremme folk slik. Vel oppe i min etasje, ble jeg møtt av flere politifolk som sto utenfor døren til hun som dessverrre ikke hadde fått leve. Jeg forklarte at jeg hadde vært ute hele ettermiddagen og kvelden. Sjokket over alt som var skjedd i løpet av de få timene var nesten ikke til å bære og overskygget nesten lettelsen over at ting var i orden inne hos meg. Det var mine naboer det var snakk om, ikke en skremmende film på TV! Jeg fikk høre at ranerne hadde ringt på hos de fleste i blokken, og det var heldig vis mange som ikke hadde åpnet. Men tanken gnager og jeg blir ikke kvitt den;

Jubileet til ULFF ble endret flere ganger. Det var det som reddet meg. Jeg skulle jo egentlig vært hjemme denne dramatiske kvelden! Hvis noen hadde ringt på min dør og sagt at de var fra E-verket, hva hadde jeg gjort da? Jeg hadde sikkert vært en av de som hadde åpnet døren. Det går an å være godtroende. Men nå har jeg lært. Lukk ikke opp. Ikke for "E-verket" heller, uten avtale på forhånd.

Vi har etter hvert mange jubileumsfeiringer i ULFF bak oss, men denne vil huskes spesielt. Kontrastene denne kvelden er til å ta og føle på; Utrolig koselig på Shalimar, nydelig mat og hyggelige folk, men som sagt ble hjemkomsten krydret med et helt annet slags krydder enn ønsket. Det er ikke hver dag jeg kan påstå at ULFF har reddet livet mitt. Denne dagen kunne jeg kanskje akkurat det.
 

 

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)