Den svartkledde
Romanutdrag av Morten Bentsen



Sola glinset i den klare overflaten. Bølgene slo langsomt inn mot skjærene i vannkanten. På bunnen lå sand og runde steiner som var ført med strømmen og lagt igjen. Noen menn var ute og fisket med garn på fjorden. De hadde vært lenge ute, men fått sparsomt med fisk. En svartkledd skikkelse satt til hest og fulgte fisket deres. Han betraktet dem nøye mens de langsomt dro inn garnene. Fiskerne var i ferd med å avslutte. De var slitne etter en lang økt, men glade over den fisken de hadde fått. Båten la inn til grunnen. Mannskapet gikk i land med fangsten og tok straks til å renske den. Koner var møtt fram for å hjelpe til med arbeidet, sammen med en flokk tilskuere fra landsbyen, som ikke hadde noe annet å ta seg til.

I det samme fikk fangstmennene øye på den svartkledde. Han skuet rolig ned på dem fra hesteryggen og gjorde tegn til at han ville si noe. Fiskerne stanset arbeidet, kikket spent opp på den fremmede. Rytteren strakte fram armen og talte til dem.
- Kast ut på den andre siden!
Han pekte mot fjorden. Gjorde de det, skulle de få mye mer fisk.

Mennene syntes det var et svært godt råd. De slapp det de hadde i hendene, satte seg i båten og la ut på nytt, fulle av iver. Konene og hjelperne deres skyndte seg hjem etter flere kurver å legge fisken i. De hadde allerede nesten glemt den ubetydelige fangsten som var brakt på land. Den svartkledde red stille bort. Fiskerne rodde med faste tak ut på fjorden.

Et stykke utpå kom de på at de hadde glemt å takke den svartkledde for rådet. De snudde seg for å takke den fremmede, men han var borte. De kunne bare så vidt skimte den sorte ridekappa hans flagre i vinden, idet han forsvant inn mellom trærne.

Fangstfolkene la til ved en velegnet fiskeplass. Garnene ble satt ut, denne gangen på den andre siden av båten, og de ventet spent på at fisken skulle komme. De fisket lenge, men fikk ingenting. Fiskerne forsto ikke dette. Den svartkledde hadde jo lovet dem mer fisk, så de fortsatte litt til. Himmelen skyet etter hvert over, og det begynte å bli kjølig. Lyset trengte bare så vidt gjennom skydekket ned på den grå vannflaten. Garnene ble tatt inn igjen. Skuffet og forvirret dro fiskerne tilbake.

Da de kom i land, var fisken deres forsvunnet. Noen hadde stjålet den mens de var borte. Mennene lette langs bredden for å se om fangsten kunne ligge gjemt, men måtte gi opp. Fiskerkonene var sammen med tørkefolkene kommet igjen med en stabel kurver, til ingen nytte. Tilbake lå bare en håndfull ørreter. Fangstmennene undret over hvem som kunne tatt fisken deres.
- Det må være den fremmede! sa den ene fiskeren til slutt.
- Han trengte den sikkert til et godt formål, foreslo ei av konene.
- Kanskje han har delt den ut til en fattig landsby i nærheten som behøvde den mer enn oss?
Folkene som sto rundt dem, nikket ettertenksomt.
- Det er i hvert fall bra at den ukjente har latt ligge igjen noen fisker til oss! trøstet en tredje seg med.

I det samme tok det til å styrtregne. Arbeidsfolkene la sammen redskapene sine og søkte tilflukt for det elendige været. Regnet ble sluppet ned på de tørre markene, det lynte og tordnet over dalen. De regntunge skyene fortsatte videre innover i landet, før uværet løste seg opp og sola steg fram, svakt glødende mellom skyene.

Utdraget er hentet fra romanen ”Sort hest i mørket”, Publica Forlag, 2007.


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)