Edderkoppkabal
av
Kristin Andersen





Sirkusdirektørens datter handler om mannen som har så mange ideer at han ikke får gjort noe annet enn å skrive dem ned før neste er i anmarsj, om alle de som har talentet til å skrive men mangler den store ideen, samarbeidet mellom dem, og en epokes mer enn mettede kulturmarked.

Boka er skrevet av Jostein Gaarder, er relativt lettlest, og utgitt i 2001. Jeg snublet over den da jeg var på biblioteket på leting etter en annen bok jeg hadde fått anbefalt, skrevet av samme forfatter.

I korte trekk kan man si at boka er en selvbiografi skrevet av en mann, Petter, som bobler over av nye ideer og historier (selv kaller han seg i blant ”Petter Edderkopp”). Han har kanskje noen tilkortkomminger rent interpersonlig, men veier opp for dette ved i skolen ved å tilby medelever leksehjelp, og som voksen, forfattere forfatterhjelp – altså ideer for å få gode skribenter i gang. Han selger romanideer i alle mulige sjangere, og lærer seg å tilpasse ideene til kjøperens eget skrivetalent. Underveis i boka hjelper han også kvinnen han elsker med å bli mor, før hun (som avtalt) forlater ham. Å selge suksessrike ideer viser seg derimot risikabelt, spesielt når han skal håndtere et voksende nettverk av kunder på verdensbasis, og det er noe av grunnen til at han sitter i Ibsens gamle skrivestue, et hotellrom i Italia, og skriver den eneste historien kun han kan skrive ut.

Jeg falt for denne boka med det samme jeg fikk beskrevet hans tilstand/behov/talent som og "blø ord". Forfattere kommer sikkert i alle utgaver, men felles for dem alle er at de ikke kan la være å skrive. Ordene bare kommer, på bussen, til middag, på forelesninger, i samtaler, og det verste er kanskje når man trenger å skrive men ikke har noe å skrive om – eller har noe å skrive om men ikke har anledning til å gjøre det.

Denne boka er et must hvis man trenger å dyttes over kanten og gi seg over til forfatterdrømmen. Den forteller deg at hvis du har talent for én del av skriveprosessen, det være seg ideen, poesien eller dramaturgien, har man faktisk en plass innenfor den verdenen, fordi man kan få bistand for sine begrensninger på andre måter – ikke nødvendigvis Forfatterhjelpen, men skrivegrupper og nettsamfunn til eksempel.

Petter selger altså ideene sine, i begynnelsen fordi han trenger penger, deretter fordi han verken har tålmodigheten til å bruke ideene til noe, eller interesse av å bli en offentlig person. Han bidrar til å mette et allerede faretruende overvektig kulturmarked, noe som ikke tar skrivelysten fra leseren, men i verste fall kan bidra til en sunn, kritisk sans.

Boka er i tillegg krydret med eksempler på ideene Petter selger, ofte fatalistiske beretninger om sjeler, svik, sirkusdirektørens datter og menneskeheten, og det eneste jeg ikke likte ved boka var avslutningen. Selv om jeg ikke skal røpe noe (det ville uansett ikke hatt noen betydning for de etter min mening gode delene av boka), så overskygget den litt de sidene ved historien og fortellermåten jeg hadde likt til da.

For å oppsummere vil jeg anbefale deg å lese boka hvis du også har en følelse av at du ”blør ord”. Siden boka er skjønnlitterær har den få konkrete tips om oppbygning, ordbruk og virkemidler, men jeg vil likevel anbefale den som en sterk motivator, i tillegg til en kilde til innsikt i egne styrker og svakheter.


Les boken og døm selv! Du finner omtale og bestillingsmulighet hos
Bokklubben

Edderkoppskabal ble vinnerteksten i ULFF's skrivekonkurranse 2009!


@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)