Referat fra Halloween
av Kirsten A.




Det var mørkt ute, jeg hadde sett mye urovekkende på vei til kveldens sammenkomst og nervene begynte allerede å bli tynnslitte. Det hadde vært spøkelser i alle størrelser ute denne kvelden, og jeg grøsset ved tanken på hvem som hadde kledd seg ut og hvem som kom i sin naturlige form.

Ved inngangsdøren stoppet jeg - det var da virkelig noen i hagen til Gro Jeanette, jeg hørte det raslet og begynte å angre på at jeg hadde kommet denne kvelden. Jeg ringte på, og siden det tok en stund før jeg hørte låssummingen i døren rev jeg den nesten av hengslene for å komme inn i lyset…

- Unnskyld at det tok så lang tid å åpne - men jeg var ute i hagen og hang opp en lykt skjønner du! Jeg pustet lettet ut.

Inne i stua var stearinlysene tent og stemningen var lun. Jeg tok frem parykken jeg hadde med og tok den på. Fiona; Gro Jeanettes katt, stirret skremt mot toppen av hodet mitt.

Så kom Judith, dekket av dødningeskaller over hele kroppen, latteren var nervøs og jeg tror nok litt av grunnen var meg - jeg tittet i speilet og skvatt, ansiktet mitt hadde fått et blekt drag under alt det svarte, ville håret.

Vi satte på Ghotisk musikk og ble innhyllet i en eim av heksebrygg - en blanding av froskeblod og edderkoppben, rørt ut i en urtete fra forrige århundreskiftet… Gro Jeanette hadde holdt på mesteparten av natten før, for å få alt i stand. Vi kunne se av det grimete ansiktet hennes at det hadde vært mye arbeide.

Vi hadde akkurat sunket ned i sofaen og pustet lettet ut, da det ringte på døren. Vi bestemte oss for å åpne alle tre, det kunne jo være… Men sånn i tilfelle det var noen småunger som ville ha godteri tok Judith med seg den ene posen med potetgull. Det var to gutter som sto utenfor døren og de stivnet når de så oss, de hadde kledd seg ut med masker, allikevel kunne vi se hvor redde de var. Den ene stirret på meg og skrek;
- Det er bestemora mi, hu døde for 5 år siden!
Så rev de potetgullposen ut av hånden til Judith og løp rett ut i den mørke natten.

Det var Judith som startet leseseansen. En uhyggelig historie tyllet seg ut i mørket, og da den endelig var ferdig, reiste jeg meg brått for å gå ut på terrassen og ta meg en røyk. Det var nesten varmere der ute enn inne i det som hadde forvandlet seg til en åndelig hule. "God kveld, god kveld!" hørte jeg en gammel stemme si og jeg snudde meg brått. Men det var bare Gro Jeanettes nabo som skulle kjøre bilen bort til parkeringsplassen. Han skvatt når jeg satte øynene i ham. Fortet seg inn i bilen og smelte døra igjen. Jeg måtte jo se helt forferdelig ut tenkte jeg og bestemte meg for å ta av meg parykken når jeg kom inn, den strammet så veldig rundt tinningen og jeg hadde nesten ikke følelse igjen i topplokket. Fiona prøvde å smyge seg ut verandadøren i det jeg gikk inn igjen - men jeg fikk lukket døren før hun kom ut, og mjauingen hennes ble til et klagende hyl akkurat som om hun følte at hun ikke kunne slippe unna dette uhyggelige vesenet, som var meg.

Jeg satte meg ned igjen akkurat da Gro Jeanette begynte å lese sin uhyggelige beretning, som faktisk var en sann historie fra da hun hadde flyttet inn i denne leiligheten. Det hadde vært begravet uhyggelige saker i hagen hennes og jeg bestemte meg for at jeg hadde tatt den siste røyken for i kveld. Mens vi satt der og lyttet til Gro Jeanette sine opplevelser forsøkte jeg diskret å ta av meg parykken - men den ville ikke av - mens jeg grøsset mer og mer av historien som ble fortalt ble jeg nærmest hysterisk av parykken som satt som klistret på hodet mitt.

Judith og jeg kommenterte Gro Jeanettes fortelling og ingen av dem la merke til hva jeg holdt på med. Jeg hadde heldigvis ikke skrevet noen spøkelsesfortelling - jeg hadde nok ikke klart å lese den. Men novellen min i dag omhandlet en solskinnshistorie om hor og fyll - bare barnematen i forhold til det de andre hadde skrevet.

Stemningen ble tyngre igjen da Gro Jeanette satte seg foran maskinen sin for å lese May Britts fortelling, hun hadde ikke kunnet komme akkurat denne kvelden, men hadde allikevel gitt sitt bidrag til den kvelende, paniske følelsen jeg hadde der jeg satt. Da vi var ferdige med å kommentere også den historien, fløy parykken jeg satt og dro i, tvers over rommet og landet på Fionas hode i stedet. Katten, stakkar, ble livredd og da Gro Jeanette endelig hadde fått henne ut av parykken - fant jeg det best å trekke meg tilbake. Jeg måtte rett og slett hjem og hvile. Taxien kjørte meg heldigvis fra dør til dør - for hadde jeg sett ett spøkelse til den kvelden, hadde jeg besvimt.

@Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF)



Halloween, ULFF, medlemstreff, Unge Lovende Forfatteres Forening (ULFF), skribentforening, Oslo, Halloween, ULFF, skribentforening,